Høstferie betyr kaos i LOLbua med Jon Cato på hyttetur med familie og Lars på kjærlighetstur med sin utkårede. Derfor har vi laget en ny episode av SIDbua til denne uka, der vi fokuserer utelukkende på alles favorittkomponist: Rob Hubbard.
Hubbards karriere på Commodore 64 startet i 1985 med musikken til spillet Thing on a Spring. Spillets musikk var intet mindre enn revolusjonerende da det dukket opp, og han bidro med soundtrack til flere andre spill det året. I denne episoden går vi kronologisk gjennom alle Rob Hubbard-spill anmeldt i Zzap 64 i 1985, og spiller musikken fra disse spillene. Det blir klassiske – og mindre klassiske – Rob Hubbard-låter, og et herlig innblikk i hvordan karrieren til verdens mest kjente C64-musiker startet.
Takk til alle våre Patreons som hjelper oss å holde liv i podcastene. Takk også til våre venner i Rad Crew som har vært vår støttespiller siden start, til Pressfire som vi samarbeider med rundt Spillrevyen, Rob Hubbard for all musikken han har laget og til Jo Inge Lamo for positiv innflytelse på Jon Cato i tenårene.
Lars er på ferie så Mats og Filip blir med Jon Cato inn i bua for å snakke spill og sprøyt. Mats deler fra sitt liv som redneck, Filip forteller om utenlandsturen han vågde seg på i sommer og Jon Cato er inne i sine siste uker i Krillbite.
Det blir mye spillsnakk denne uka – vi har Spilt Flight Simulator, Warframe og flere andre spill, og vi tar også en titt på kalenderen og kommer med vår dom over alle spill som kommer ut i resten av måneden.
Jon Cato har ryddet på loftet og funnet en pappeske full av kassetter med det vi tror er verdens eldste podcast – spilt inn på kassett allerede i 1980! Hver måned fremover skal vi spille utdrag fra Gullbua som denne podcasten kalte seg, spilt inn av en gjeng ungdommer på Heggen Videregående i Harstad på 80-tallet.
Men slapp av, det blir også masse aktuelt også. Innimellom koronafrykt og reiseskam får vi en oppdatering på hvordan PUBG gjør det i skyggen av Warzone, Jon Cato har begynt på Sekiro: Shadows Die Twice og panelet er uenig i om farsotten Fall Guys er genialt eller idiotisk.
Også takk til våre produsenter: AnneBeth, Cobrakar84 (Kenneth), TTMXMP, Rorufu Rolf Helge Ingebrigtsen og Sonickon. Bli produsent du også på www.patreon.com/lolbua og få merch, eksklusive episoder og mye mer.
I ukas episode av Spillrevyen snakker vi blant annet om Trumps nye lovforslag «Clean Network» som skal sperre enkelte kinesiske applikasjoner og selskaper ute fra amerikanske mobiltelefoner.
Ikke minst blir vi bekymret fordi den ene aktøren er Tencent, verdens største spillinvestor og et av verdens største spillselskap, som blant annet har eierandeler i blant annet Ubisoft, Activision og Epic Games, og har fullt eierskap over selskaper som Riot Games og norske Funcom. Selv om lovforslaget foreløpig kun gjelder spesifikke apper som TikTok og WeChat kan en eskalering av denne digitale handelskrigen få følger for dataspilldistribusjonen og.
«Slik det er nå ser ikke dette ut til å ramme vår virksomhet, men vi følger selvfølgelig med på situasjonen», sier Chief Marketing Officer Erling Ellingsen i Funcom til oss når vi spør om de er bekymret for utviklingen.
Ellers i sendingen snakker vi med Pineleaf Studios som stadig utvider med nye ansatte i forkant av lanseringen av Dwarfheim senere i høst. Vi diskuterer også Apple som er ekstra tverre når det gjelder å slippe til andres spilltjenester på sine lukkede plattformer.
Spillrevyen kommer ut ukentlig og lages av Lars Richard Olsen og Jon Cato Lorentzen. Om du ønsker å støtte oss, setter vi pris på et bidrag via LOLbuas Patreon-side.
Jeg kjenner flere som har begynt med yoga de siste årene. Det handler ikke bare om å komme i bedre fysisk form, det handler også om å forbedre sin mentale helse. Det handler om ro til refleksjon og selvinnsikt.
Selvinnsikt har blitt et fremmedord for mange de siste årene. Vi er omringet av distraksjoner til enhver tid på døgnet. Vi trenger aldri å kjede oss, vi kan rømme inn i sosiale medier, bildestrømmer, videoklipp, serier, spill og tidsfordriv i hver eneste ledig stund. Å sitte alene med seg selv og tankene sine er ubehagelig for mange, fordi du blir konfrontert med deg selv. Du blir bevisst på din egen eksistens og ditt eget vesen. Og det er sunt.
Ghost of Tsushima er et spill som er ekstremt selvbevisst. Det har en indre forståelse for og selverkjennelse av at det først og fremst er et spill, noe som gjør dette spillet til et av de mest tilfredsstillende, ærlige og fascinerende jeg har spilt så langt i år.
Tsushima er gjennomsyret av en minimalistisk og fokusert designfilosofi. Du styrer en samurai som kjemper mot mongolene som har invadert den japanske øya Tsushima. Spillverdenen er åpen. Rent spillteknisk minner dette om Far Cry og Assassins Creed, men det har en ærbødighet og renhet i stil og gjennomføring som hever det over begge disse seriene.
Hvert eneste ledd av spillet er preget av en ærbødig respekt for kildematerialet. Naturen er gjenskap som et vakkert og drømmeaktig landskap hentet rett fra japanske naturmalerier. Karakterer, dialog og historie er behandlet med en respekt og en edruelighet man sjelden opplever i dataspill. Den åpne spillverdenen i Tsushima føles som et ærbødig kjærlighetsbrev til japanske samuraifilmer. Alt er skapt med en minimalistisk finesse, en overbevisning om at spilleren vil sette pris på og beundre og respektere alt det lavmælte og vakre i spillverdenen.
Bak denne fasaden finner vi et spillsystem som aldri er i tvil om at Ghost of Tsushima først og fremst er et dataspill. Vi har ferdighetstrær og oppgraderinger og utstyr som i masse klassiske dataspill, men progresjonen i Tsushima som låser opp et arsenal av taktikker og ferdigheter føles langt mer lekent og kreativt enn vi er vant til.
Anmeldelsen fortsetter under litt selvpromotering
Ønsker du mer Jon Cato Lorentzen? Hør den ukentlige podkasten LOLbua. Her snakker Jon Cato og gjengen hver uke om dataspill og populærkultur. Prøv for eksempel denne episoden:
Man går fra en enkel samurai med katana og tanto til en fullt utviklet kampmaskin med eksplosive piler, røykbomber, kastekniver og klisterbomber. Alt man låser opp er tilgjengelig til enhver tid. Kampene blir en karusell av ulike ferdigheter og taktikker – alt fra rene sverddueller med ulike kamppositurer for å bedre tekkes ulike mostandere – til snikmord, bueskudd fra hustak, røykbomber med giftgass og klokkespilldistraksjoner.
Det unike er at alt er lekende lett å hente frem og kombineres i kampens hete. Samtidig som spillets hovedperson får nye ferdigheter utvikler du som spiller deg – man får en berusende følelse av å skifte sverdstilling, parere et spyd perfekt med kontreangrep, distrahere to sverdsvingende mongoler med en klisterbombe, rulle unna, storme en bueskytter, skyte en eksplosiv pil mot forsterkninger som kommer over åsen for så å forsvinne inn i røyken fra en røykbombe – alt gjennomført med perfeksjon på under seks sekunder. Det gir en vidunderlig mestringsfølelse å leke med og beherske arsenalet av eksplosive ferdigheter og hjelpemidler.
Det er den unike selvinnsikten Ghost of Tsushima har om at det først og fremst er et dataspill som gjør at det hever seg så høyt over konkurrerentene. Oppdraget til spillet er først og fremst å tilby leketøy og redskaper i en nøyaktig konstruert verden som skal få spilleren til å føle seg som en mektig samurai. Alt annet er skapt med en nitidig presisjon og minimalistisk tankegang som aldri overskygger denne grunnfilosofien. Der andre åpen verden-spill blir besatt av å være for realistiske eller lener seg for tungt på sin egen briljante historie, dype karakterutviklinger eller spektakulære mellomsekvenser skjønner Tsushima at det som egentlig betyr noe er hva spilleren utfører som spillets hovedperson Jin.
Spillets unike selvinnsikt gjør at det klarer å balansere mellom det eksplosive og spektakulære spilleren får makt til å utføre – med rolige og vakre pauser. Rett som det er finner Jin en varm kilde man kan bade i for å øke makshelsa. Men badene gir også Jin en pause til å meditere og reflektere over sine egne handlinger og verden rundt ham. Rundt omkring i spillverdenen finner man også haiku-steder – vakre naturområder der Jin setter seg ned og finner inspirasjon i omgivelsene til å skrive et haikudikt om følelsene sine.
Jeg elsker disse rolige øyeblikkene, disse pretensisøse scenene der spillet forsøker å kaste inn litt orientalsk filosofi og refleksjon mellom de blodige slagene. Det skaper en nærhet og ømhet som få andre åpen verden-spill har fått til. Når Jin leser opp haikuen du har laget, og du blir belønnet med et nytt pannebånd som du kan beundre i solnedgangen mens lyset og vinden danser over den gule blomsterenga, da føler jeg meg av en eller annen grunn i ett med naturen og Jin og spillverdenen og meg selv.
Ja, Tsushima har faktisk fått meg til å reflektere over hvem jeg er og hvordan jeg oppfører meg.
Kanskje er det ikke Tsushima alene som har inspirert meg. I flere måneder nå har jeg sett gamle samuraifilmer og andre japanske filmer på Criterion Channel. Selv om jeg ikke har begynt med yoga og meditasjon så har jeg i stadig større grad de siste årene sett behov for pause, selvinnsikt og refleksjon. For å finne metoder til å bli et bedre menneske. En bedre far. En bedre ektemann. Jeg har brukt tid på å tenke over mine egne handlinger, jeg har prøvd å være mer bevisst på hva jeg gjør og hvordan jeg oppfører meg sammen med andre.
Jeg fascineres av kodeksen til samuraiene, av fokuserte levesett og leveregler. Disiplin og selvinnsikt. Og jeg prøver å adoptere noe av denne disiplinen og filosofien inn i mitt eget liv.
For meg har Tsushima vært en insipirasjon for mitt eget liv. Spillets rene designfilosofi og fokuserte spillopplevelse.
Jeg har rett og slett blitt bergtatt av hele spillet. Det er befriende å leke seg i en åpen verden der du ikke bare skal jakte og drepe og sprenge og ødelegge mest mulig, der verden ikke kun er en lekeplass og en kulisse for dine destruktive krefter, men et vakkert sted der man forsøker å oppnå harmoni og balanse mellom de mange destruktive slagene. For meg er badene, å samle blomster for å låse opp nye farger til uniformene mine, ritualet med å manuelt putte katanaen i sliren etter et blodig slag, å skrive haiku og å nyte omgivelsene og tilstedeværelsen i denne magiske spillverdenen like viktig som de fantastiske actionscenene. Om du ikke har noe sted å reise i denne koronasommeren, kan jeg varmt anbefale en ferieuke eller to i Tsushima. Det vil gjøre godt for sjelen din.
Jon Cato Lorentzen lager også spillpodkasten Spillrevyen sammen med Lars Richard Olsen. Hør siste episode her:
Jeg har bare spilt noen timer av The Last of Us 2. Dag Thomas har spilt hele og forteller masse om spillet i podcasten Rage Quit som debuterer under LOLbua-paraplyen i dag og som du kan høre her. Men selv om jeg bare har noen timer under beltet har jeg mange tanker om spillet.
Eller rettere sagt, om ting rundt spillet.
I hvert eneste kommentarfelt i hvert eneste spillforum og spillmedie på nettet finner du en haug med forvokste guttebarn som håner, ler av, spytter på og nekter å spille The Last of Us 2. «Woke. SJW. Politisk ladet budskap.» Argumentene står i kø blant disse spillanalfabetene for å rettferdigjøre standpunktet de har tatt ovenfor et spill de ennå ikke har spilt.
Hvordan har de havnet der, disse stakkars menneskene? Hvordan har de blitt så sarte at de ikke klarer å la seg underholde av noe som kan være utfordrende for synspunktene deres? Når bestemte de seg for at de er ferdig utviklet og utlært som mennesker, og satte opp en sperre for alle inntrykk som kan utfordre verdensbildet deres og endre synspunktene deres?
En sykdom har oppstått i kjølvannet av sosiale medier. Vi leser ikke lenger for å lære, vi leser for å finne bekreftelse. Debatter handler ikke lenger om å komme frem til en felles løsning, de handler om å ha rett – koste hva det koste vil. Alt er svart/hvitt. Alt er en konflikt. Enhver kritikk av ens synspunkter og standpunkt er et angrep og skal skytes ned med alle midler. Man velger side og finner tilhørighet og fellesskap.
Så ender man opp i dette fellesskapet der man ser den ene YouTuberen etter den andre som gjentar standpunktene man har valgt. De serverer argumenter og «bevis» for hvorfor man har rett. De krisemaksimerer og konflikteskalerer. Håner og gjør narr av. Som en bonde på sjakkbrettet gjør du som kongen befaler, du spyr ut argumentene til forbildene dine i kommentarfelt, forum og sosiale medier. Som en hjernevasket soldat i kulturkrigen raser du rundt som en blind sau og breker ut dine indoktrinerte synspunkter og standpunkt.
Sokrates sa en gang at det beste han visste var å tape en diskusjon, for da lærte han noe nytt. Når han fikk presentert synspunkter som svekket argumentene og tankesettet hans, ble han nødt til å tenke seg om på nytt og utvikle seg som menneske.
Den tankegangen eksisterer ikke på nettforum.
Om du er så trangsynt og mentalt innesperret i en eller annen oppkonstruert kulturkrig at du ikke evner å spille et spill, se en film eller lese en bok som kanskje – KANSKJE – utfordrer dine politiske synspunkter eller filosofier, ja da fremstår du faktisk som ganske feig og ynkelig.
Kanskje ble du provosert av disse ordene. Kanskje sitter du klar ved tastaturet for å hamre ned og sende meg en avhandling om hvordan du boikotter The Last of Us 2 på grunn av arbeidsforholdene til Naughty Dog eller fordi Neil Druckman en gang twitret noe positivt om feminisme eller noe annen galskap du dikter opp for å innbitt forsvare de hellige standpunktene du har tatt? Spar deg. Slå heller av alle de usunne YouTube-kanalene du ser på som har diktert hva du kan og ikke kan gjøre, og begynn å utfordre deg selv litt. Et menneske som slutter å utfordre seg selv slutter å utvikle seg. Og mennesker som har sluttet å utvikle seg er totalt uinteressante å høre på.
