Jon Cato Lorentzen, Forfatter hos LOLbua

Xbox + Oculus = noe

Journalistene er ikke lenger viktige for å dekke E3 da det aller meste streames og sendes på nett og pakkes inn og presenteres for forbrukere fremfor spesialistpresse. Men av og til trengs de. Som nå.

I går annonserte Facebook/Oculus og Microsoft et samarbeid rundt Oculus Rift pakket inn i et språk som gir inntrykk av en slags Oculus-støtte for Xbox One. Går man pressemeldingene i sømmene ser man at dette bare er tull. Her er essensen av nyheten:

1. Den endelige utgaven av Oculus Rift vil komme med en trådløs Xbox One-kontroller som kan brukes på PC-en din

Det betyr ikke stort. Xbox One-kontrolleren vil ikke være standardkontrolleren for Oculus Rift, pakken skal også inneholde en egen tohåndskontroller fra Oculus, og det er helt opp til utviklerne hva slags kontrollsystem de vil støtte i spillene sine. Dette er først og fremst en fin måte for Microsoft å vise at de støtter Oculus Rift.

2. Du kan streame Xbox One-spill via Windows 10 til Oculus Rift.

Eh, ja? Microsoft har allerede annonsert at du kan streame alle Xbox One spill til en Windows 10-PC og spille de på PC-skjermen din i stedet for i stua på TVen din. Det eneste dette utsagnet sier er at du kan bruke Oculus Rift som monitor for streamen i stedet for din vanlige monitor. Du kan ikke koble Oculus Rift til din Xbox One og det virker ikke som du vil få VR-støtte til Xbox One-spill via Windows 10, brillene fungerer bare som en skjerm.

For meg virker dette som en litt krampaktig annonsering. Mest sannsynlig frykter Microsoft stort fokus fra Sony på Project Morpheus under E3 og er redd for å bli akterutseilt, og de har derfor inngått et marginalt samarbeid med Oculus Rift der de gir bort noen millioner håndkontrollere for å feilaktig brande Xbox One som en maskin som støtter VR.

Norske ninjaer

Norske ninjaer er ikke daglig kost i dataspill. Selskapet Agens som har laget en rekke apper og spill for kommersielle aktører lanserte denne uken The Last Ninja Twins. Søksmål fra System 3 er forhåpentligvis ikke på vei i posten, for dette spillet er ganske finurlig.

Det er et tilsynelatende enkelt plattformspill der man løper fra venstre til høyre på skjermen og trykker fingeren på skjermen for å hoppe (eller dobbelthoppe) over hindre. Sett det, spilt det, men twisten her er at man styrer to små ninjaer og må trykke på høyre eller venstre på skjermen for å hoppe med den forreste eller bakerste. Det blir fort for mye for våre begrensede LOLbua-hjerner, men artig når vi endelig klarer å manøvrere de to forbi alle hindre og i mål.

Ikke minst fungerer det overraskende bra som samarbeidsspill på samme skjerm. Intimt og fint.

Spillet sliter med en noe ustabil billedoppdatering, selv på kraftpluggen iPhone 6+, noe som forhåpentligvis blir fikset kjapt. Det er også en overdose av trailere man må gjennom i starten av spillet om man foretrekker å ikke betale for spillet (som man får tilbud om etter hvert).

Trailer her:

LOLTV: Mega Man Masterclass

En fire timers togtur fra Retrospillmessa i Gøteborg til Oslo er ganske kjedelig. Derfor benyttet jeg anledningen til å lage en kort Let’s Play med Mega Man-ekspert Kjell Gunnar Høen som banker opp et par bosser i Mega Man 2 på Nintendo 3DS. Jada, det er shakycam uten ekstern mikrofon på et tog i fart med svenske unger som griner i bakgrunnen og naturlig belysning – basically Dogme 95 Let’s Play – men sånn er det når man kjeder seg. Nyt Kjells suverene Mega Man-skills i videoen under her.

Hurra! Vi skal bli millionærer!

Gledelig nyhet, alle sammen! Nå skal vi bli rike på konsollene våre! TV2 har skrevet en artikkel om alt mulig gammel dritt som de påstår er verdt kjempemye penger basert på en helt hinsides verdivurdering.

I en herlig clickbait-artikkel stort sett google-oversatt fra en identisk artikkel i britiske Metro lurer TV2 folk til å tro at de kan få solgt den gamle Gamecuben sin for en tusenlapp. Har du en Dreamcast er det bare å legge den ut på Finn.no så vil 8000,- dukke opp på kontoen din etter noen dager. Men best av alt: Nintendo 64. 15.000 kroner skal du selge denne for. Ikke la deg lure om noen tilbyr deg 10.000, 15.000 skal du kreve. Femten. Tusen.

Vi har allerede kjøpt opp alt av lageret til tosker som dette som selger Nintendo 64 for en drøy tusenlapp. 13.500 i profitt, HERE WE COME!

Bli en idiot

Før Angry Birds bikket 500.000.000.000.000.000.003 solgte eksemplarer, var det et annet spill som var kongen av casual: Snake. Før smarttelefonen og før Nokias krampaktige forsøk på å lage en spilltelefon med NGage, var Snake spillet alle hadde på mobil. Snake var ferdiginstallert i alle Nokias mobiltelefoner – og vi spilte det. Vi buktet den firkantede slangen fra høyre til venstre til vi fylte opp hele skjermen, og bet oss selv for å korte ventetida på buss og bane, fly og tog.

Snake er noe universelt i spillsammenheng. Jeg var til og med med å lage en litt absurd Snake-variant på Amiga på starten av 90-tallet sammen med en venn i Harstad. Og nå sitter jeg her og spiller Snake igjen. Denne gangen med en unik vri – gravitasjon.

Snakebird går ut på å spise frukt og gå ut av portalen som åpner seg når all frukten er borte. Som slange kan du bevege hodet ditt i fire retninger. Kroppen følger etter. Den store forskjellen på tradisjonell Snake er at gravitasjonen er slått på i Snakebird. Det gjør spillet uhyre vanskelig.

Jeg føler meg så utrolig klønete når jeg spiller Snakebird. Jeg flytter slangen litt mot høyre og litt opp og plutselig er siste haleledd som holdt oss oppe på avsatsen ute i løse lufta og jeg faller ned på noen pigger og dør. Jeg bukter meg opp og til siden og ned igjen og plutselig har jeg fanget meg selv i en ball. Jeg kløner meg frem og tilbake. Mye tilbake. Fingrene trykker hele tiden på backspace for å spole de siste trekkene tilbake igjen. Prøve noe annet, bukte meg en annen vei.

Snakebird er utrolig enkelt på papiret men utrolig vanskelig i praksis. Der mange spill gjør alt for å få spilleren til å føle seg som en elegant verdensmester, får Snakebird meg til å føle meg som verdens største kløne og idiot.

Inntil jeg finner det ene trekket som får meg videre, som løsner på hele gåten, som leder meg til frukten og portalen og ut til verdenskartet igjen. Da er jeg et geni. Men 99 prosent av tiden min i Snakebird er jeg en idiot.

Og det liker jeg. Alt for mange moderne spill lurer meg til å tro at jeg er best. Snakebird drar meg ned på jorda igjen. Janteloven i spillform. 50 kroner på Steam. Løp og kjøp.

LOLskolen: Kameraføring i 2D-spill

På 90-tallet var jeg en selverklært ekspert på dataspill. Ungdommelig overmot førte til at jeg trodde jeg kunne alt. Jeg analyserte og tolket og trakk konklusjoner. Ofte helt feilaktige konklusjoner. Sannheten var at jeg visste så og si ingenting om spillutvikling og syslet med rene antakelser. Jeg skapte konklusjoner i hodet mitt og tilpasset erfaringene mine til konklusjonene, i stedet for omvendt. Mine analytiske evner var dårlige og viljen til å endre standpunkt var ikke-eksisterende.

De siste tyve årene har jeg blitt langt mer ydmyk overfor faget spillutvikling. Det er uhyre komplisert å lage et godt dataspill. Det er enormt mange faktorer og hensyn en utvikler må programmere og planlegge som spillerne aldri legger merke til og jeg synes det er fascinerende å lære om hva som foregår bak kulissene.

Ta kameraføring i todimensjonale spill, for eksempel. Itay Keren som utvikler spillet Mushroom 11 holdt under årets Game Developers Conference et briljant foredrag om hvordan et kamera kan oppføre seg i todimensjonale spill. Foredraget har strålende illustrasjoner som viser ulike kamerateknikker i ulike spill.

Det er oppsiktsvekkende å se hvilke komplekse funksjoner som styrer kameraet i et spill som Super Mario World. Funksjoner så gjennomtenkte og komplekse at vi som spillere ikke en gang tenker over hva som foregår i bakgrunnen, alt føles bare så naturlig at vi bare tar det for gitt.

LOLbua anbefaler at du bruker litt av helga på Kerens foredrag. Å vite hvordan spill fungerer gjør det lettere å sette pris på godt spilldesign. God fornøyelse.

Les Itay Kerens foredrag her.