Gratulerer, Lars!

I går kunne min gode venn og podcastkollega Lars Richard endelig lansere sin nye nettavis iHarstad. I januar i år forlot han journalistjobben sin i Harstad Tidende for å bli medstifter og nyhetsredaktør i en helt ny nettavis i Harstad, som har fått navnet iHarstad. I går 20:00 gikk nettsidene live, med en hel haug med lokalnyheter.

Selv om det er 27 år siden jeg forlot Harstad, liker jeg fortsatt å følge med på hva som skjer i fødebyen min. Jeg har ingen foreldre eller søsken igjen i Harstad, så byen føles strengt tatt ikke som «hjemme» lenger, men jeg blir likevel overveldet av nostalgi og lengsel hver gang jeg besøker Harstad. Det går stort sett over på et døgn, da.

Jeg har betalt 119,- kroner for abonnement. Jeg venter også på svar fra Lars og hans redaktør Morten om når jeg skal få min månedlige spalte i avisen der den utflyttede Harstadværingen som nå kjører elektrisk sparkesykkel og drikker caffè latte med kultureliten i Oslo skal presentere skråblikk på fødebyen sin fra sivilisasjonen i sør!

Ellers er jeg veldig begeistret for redaksjonsbildet over. Ved første øyekast ser det ut som Harstads nye danseband. Leopard-dama på vokal. Han hårete til venstre på trommer og han høye til høyre på bass. Han skallede er selvsagt gitarist, låtskriver og bandleder, mens Lars bemanner synth og piano. Gratulerer med lansering!

Det finnes ingen spillpodcaster i Norge

Tidligere i år fikk vi en offisiell toppliste for podcaster i Norge, satt sammen og ledet av en styringsgruppe fra fem ulike mediehus. Det har vært etterlengtet. Frem til nå har mange podcaster operert med antagelser og estimater over nedlastinger og lyttetall. Når alt samles i en plattform blir det mye enklere å sammenligne.

Problemet er bare at Podtoppen, som den norske lista heter, kun samarbeider med utvalgte hostingplattformer. Dermed er den ikke 100% representativ for hva som finnes og lyttes til av norske podcaster. Den er faktisk så lite representativ at om vi skal tro på den siste lista deres, så lyttes det ikke til en eneste spillpodcast i Norge.

Level Backup er ikke med. Ikke Nerdelandslaget, Rad Crew, LOLbua, Spelledåsene, Spillmatic eller noen av de andre norske spillpodcastene. Av 352 podcaster finner vi kun en som handler om spill fra forrige ukes lyttertall i Norge: podcasten «Esport» som det ble publisert én episode av i mai 2019. Det finnes ikke en gang en egen kategori for dataspill, dataspill er stuet inn under kategorien «Leisure».

Tallene er rare. Både LevelUp og vi i LOLbua bruker pod.space som skal levere tall til podtoppen. Ifølge tallene våre i pod.space burde både LOLbua og Spillrevyen klare å hevde seg i øverste halvdel av lista, likevel er vi ikke med. Vi har kontaktet podtoppen for å høre om vi må gjøre noe mer for å bli tatt med i målingene.

Jeg skjønner utfordringene med å samle inn tall fra alle plattformer, og at man vanskelig kan ta med tall fra plattformer som ikke vil dele (som Soundcloud). Men jeg savner at styringsgruppa kanskje er litt mer proaktiv. Hva med å tråle gjennom aktive og populære podcaster på iTunes og andre plattformer og kontakte dem og informere om hva de kan gjøre og hvilke hostingplattformer de kan flytte til for å bli målt på Podtoppen slik at lista blir mest mulig representativ? Så vidt meg bekjent har ingen av de mange spillpodcastene i Norge hørt noe fra de som styrer Podtoppen.

Uansett håper jeg vi får positivt svar på dem med vår henvendelse. I beste fall blir tallene til LOLbua tatt med i målingene fremover. Om det skjer, og ingen av de andre spillpodcastene er med, kan LOLbua krone seg med tittelen «Norges største spillpodcast». Tallene fra Podtoppen er tross alt offisielle!

Skamløst

Nintendos spesialutgave av Nintendo Switch med Animal Crossing-tema har blitt veldig ettertraktet i kjølvannet av spillets popularitet (og en generell manko på Switch-konsoller pga korona). I USA selges konsollen på eBay for opp mot 800 dollar.

Nettbutikken dbrand spesialiserer seg i å lage deksler og skins til mobiler, datamaskiner, håndkontrollere og konsoller, og har tatt saken i egne hender. De tilbyr kontrollerskins og en decal til din stand som gjør at din standard Switch blir 99% lik en Animal Crossing-Switch.

Originalt nok har de kalt produktet for «(not) Animal Crossing».

Om du lukker øynene og åpner vinduet kan du langt i det fjerne høre Nintendos advokater i USA hamre løs på skrivemaskinene sine med et cease & desist-brev til dbrand. Sjelden har jeg sett et produkt som så skamløst stjeler Nintendos eget design.

Men jeg liker det. Produktsiden er laget med glimt i øyet. Som de selv skriver:

«Take a close look at the design on the face of this Switch dock. Is it copyright infringement? Lawyers we paid to say «no» said «no.» Lawyers not on our payroll disagree. That’s the exact gray area we’re counting on to get loads of free lawsuit-related press.»

Lesestoff

Jeg har akkurat lastet ned Walt Williams sin bok Significant Zero på min Kindle. Walt Williams har skrevet for spill som Spec Ops: The Line, Star Wars: Battlefront og Bioshock, og leverer personlige historier fra sin tid i spillbransjen i boka. Etter å ha sett flere sitater fra boka i ulike fora – blant annet en strålende analyse av hvorfor Gordon Freeman er verdens kjedeligste spillkarakter – måtte jeg bare sjekke ut boka.

«It is ridiculous to think Gordon Freeman is considered one of the greatest video-game characters of all time. This is not a character; this is a pile of insecurities molded into the shape of a man.» – Significant Zero, Walt Williams.

Manual#13/2002 – Battlefield 1942 – eller da jeg møtte Sinbad i Los Angeles

Battlefield 1942 føles som et spill som alltid har eksistert. Det svenskutviklede spillet ble et sjangerdefinerende spill som snudde opp ned på onlineskytespillene. Plutselig var man ikke lenger åtte personer i en labyrint, men en hel haug med spillere i et åpent landskap med kjøretøy, fly og en realistisk setting.

Jeg så Battlefield 1942 for første gang på E3 i Los Angeles i mai 2002. Jeg var der for butikkjeden Akers Mic som jeg jobbet i på den tiden. Planla høsten- og vinterens salgskampanjer og sjekket ut alle spillene som skulle komme resten av året. På Electronic Arts sin gigantiske stand i messeområdet var det Ringenes Herre, Harry Potter, The Sims, Need for Speed og James Bond som dominerte. Battlefield 1942 var ikke utstilt noe sted. Faktisk hadde jeg aldri hørt om Battlefield 1942 da jeg fikk en omvisning på standen av EAs Aimar Niedzwiedzki.

På slutten av omvisningen fortalte Aimar meg at de også hadde med et spill som var litt vanskelig å stille ut på et bråkete messegulv. Et svenskutviklet onlineskytespill basert på andre verdenskrig. Et spill som – ifølge Aimar selv – kom til å bli kjempestort. Jeg fikk nummeret til et møterom i andre etasje og beskjed om å stikke opp og ta en titt.

Det gjorde jeg. Her hadde svenskene i Dice satt opp 16 datamaskiner og jeg fikk prøve Battlefield 1942 for første gang. Det var magisk. Store åpne verdener. Realistiske våpen. Kjøretøy. Dette var noe jeg aldri hadde prøvd før, og for meg var Battlefield 1942 et av høydepunktene på E3 det året.

Mens jeg var der og prøvde, dukket det også opp en «kjendis». Du hører ofte de amerikanske kjendisene på lang avstand, de prater høyt og tar mye plass. Det gjorde han her og. En kjempe på to meters stod og ropte og skrek over skuldra mi. «Man oh man! I need this game in my life! What a game! What a game». Kjendisen var komikeren Sinbad, kjent fra…. tja. Ikke vet jeg. Han var nå et humornavn på 90-tallet.

Battlefield 1942 ble lansert 12. september 2002. Slik beskrev vi spillet i vår «kommende spill»-spalte i Manual#13.

Gamereactor feiger ut

Før påske snakket Lars og meg litt om hvordan norske spillmedier håndterte koronakrisen, om de tilrettela innhold bedre for lesere som nå er i hjemmeisolasjon, hva fokuset var, og så videre. Episoden kan du høre her.

Vi tok for oss Gamer.no, Pressfire.no og Gamereactor.no. For sistnevnte slet vi med å finne noen som helst fokusendring siden epidemien startet, eller artikler som kunne hjelpe folk i isolasjon. Ikke uventet, siden Gamereactors nettside stort sett er uforandret siden jeg jobbet der i 2008 og fortsatt har som mantra at mest mulig linker, info, og reklame skal presses inn på minst mulig plass og druknes i dusinvis av irrelevant nyhetssaker og reklamesaker for kommende spill i en daglig flom. Jeg kom med en del kritikk av Gamereactor som spillmedie i Spillrevyen – mye basert på forholdene som var der da jeg jobbet der og vitnesbyrd fra de jeg kjenner som har jobbet der i ettertid – og dette likte naturlig nok ikke de som skriver der i dag.

Gamereactor-skribent Ingar Takanobu Hauge sendte meg en epost med en kommentar han hadde skrevet der han kritiserte Spillrevyen – og spesielt meg – for å bedrive dårlig journalistikk. Helt fair det. Ingar ga meg muligheten til å komme med et tilsvar til kommentaren før han trykte den, noe som også er ryddig og fair. Så jeg sendte ham et tilsvar.

Nå viser det seg at Ingar og Gamereactor har trykt hele hans kommentar uten mitt tilsvar. Det er begredelig journalistisk arbeid. I stedet plukker Ingar ut en setning av det jeg skrev som han kommenterer og bruker for å underbygge sin egen argumentasjon.

Dette er alt annet enn ryddig journalistikk. Her er derfor hele mitt tilsvar til Ingars kommentar, som han var for feig til å ta med på trykk:

«Jeg har full sympati med forholdene dere må jobbe under i Gamereactor, og min kritikk var ikke direkte rettet mot noen norske skribenter eller kvaliteten på arbeidet dere legger ned, men mot det internasjonale produktet Gamereactor. Jeg unner ingen å jobbe under de arbeidsforholdene eller den ledelsen som var i Gamereactor da jeg jobbet der. Av over tyve medier jeg har jobbet i er Gamereactor definitivt på bunnen når det gjelder profesjonalitet. Mine år som redaktør var preget av konstante konflikter og kamper for å få laget et produkt jeg kunne være stolt av, sensur fra ledelsen, redaksjonelle overstyringer basert på kommersielle hensyn, oppfordringer om å utnytte gratis arbeidskraft og et fast ritual hver tredje måned med å levere oppsigelse når den danske ledelsen nok en gang prøvde å overstyre redaktøren. Jeg håper det er mer ryddige forhold nå, at skribenter får betalt for å jobbe og ikke blir utnyttet, at arbeidsmiljøloven følges og at dere ikke jobber mer enn dere skal i løpet av en uke, at redaktører som er pålagt å jobbe hjemmefra får kompensasjon for å bruke sin private bolig som Gamereactor-kontor og at dere har full redaksjonell frihet til å definere hvilke saker dere vil lage, hvor mange, hvor ofte og hva fokuset på forsiden skal være.»

PS, bildet øverst er fra mitt første redaksjonsmøte i Gamereactors norske kontor i februar 2008, rett etter jeg ble ansatt som redaktør for Gamereactor. Siden da har Magnus Tellefsen, Kristian Nymoen og Suzanne Berget hatt redaktørstolen. I dag er Silje Marie Ruud Slette redaktør for Gamereactor i Norge.