Kategori: Jon Catos blogg

Manual#13/2002 – Battlefield 1942 – eller da jeg møtte Sinbad i Los Angeles

Battlefield 1942 føles som et spill som alltid har eksistert. Det svenskutviklede spillet ble et sjangerdefinerende spill som snudde opp ned på onlineskytespillene. Plutselig var man ikke lenger åtte personer i en labyrint, men en hel haug med spillere i et åpent landskap med kjøretøy, fly og en realistisk setting.

Jeg så Battlefield 1942 for første gang på E3 i Los Angeles i mai 2002. Jeg var der for butikkjeden Akers Mic som jeg jobbet i på den tiden. Planla høsten- og vinterens salgskampanjer og sjekket ut alle spillene som skulle komme resten av året. På Electronic Arts sin gigantiske stand i messeområdet var det Ringenes Herre, Harry Potter, The Sims, Need for Speed og James Bond som dominerte. Battlefield 1942 var ikke utstilt noe sted. Faktisk hadde jeg aldri hørt om Battlefield 1942 da jeg fikk en omvisning på standen av EAs Aimar Niedzwiedzki.

På slutten av omvisningen fortalte Aimar meg at de også hadde med et spill som var litt vanskelig å stille ut på et bråkete messegulv. Et svenskutviklet onlineskytespill basert på andre verdenskrig. Et spill som – ifølge Aimar selv – kom til å bli kjempestort. Jeg fikk nummeret til et møterom i andre etasje og beskjed om å stikke opp og ta en titt.

Det gjorde jeg. Her hadde svenskene i Dice satt opp 16 datamaskiner og jeg fikk prøve Battlefield 1942 for første gang. Det var magisk. Store åpne verdener. Realistiske våpen. Kjøretøy. Dette var noe jeg aldri hadde prøvd før, og for meg var Battlefield 1942 et av høydepunktene på E3 det året.

Mens jeg var der og prøvde, dukket det også opp en «kjendis». Du hører ofte de amerikanske kjendisene på lang avstand, de prater høyt og tar mye plass. Det gjorde han her og. En kjempe på to meters stod og ropte og skrek over skuldra mi. «Man oh man! I need this game in my life! What a game! What a game». Kjendisen var komikeren Sinbad, kjent fra…. tja. Ikke vet jeg. Han var nå et humornavn på 90-tallet.

Battlefield 1942 ble lansert 12. september 2002. Slik beskrev vi spillet i vår «kommende spill»-spalte i Manual#13.

Gamereactor feiger ut

Før påske snakket Lars og meg litt om hvordan norske spillmedier håndterte koronakrisen, om de tilrettela innhold bedre for lesere som nå er i hjemmeisolasjon, hva fokuset var, og så videre. Episoden kan du høre her.

Vi tok for oss Gamer.no, Pressfire.no og Gamereactor.no. For sistnevnte slet vi med å finne noen som helst fokusendring siden epidemien startet, eller artikler som kunne hjelpe folk i isolasjon. Ikke uventet, siden Gamereactors nettside stort sett er uforandret siden jeg jobbet der i 2008 og fortsatt har som mantra at mest mulig linker, info, og reklame skal presses inn på minst mulig plass og druknes i dusinvis av irrelevant nyhetssaker og reklamesaker for kommende spill i en daglig flom. Jeg kom med en del kritikk av Gamereactor som spillmedie i Spillrevyen – mye basert på forholdene som var der da jeg jobbet der og vitnesbyrd fra de jeg kjenner som har jobbet der i ettertid – og dette likte naturlig nok ikke de som skriver der i dag.

Gamereactor-skribent Ingar Takanobu Hauge sendte meg en epost med en kommentar han hadde skrevet der han kritiserte Spillrevyen – og spesielt meg – for å bedrive dårlig journalistikk. Helt fair det. Ingar ga meg muligheten til å komme med et tilsvar til kommentaren før han trykte den, noe som også er ryddig og fair. Så jeg sendte ham et tilsvar.

Nå viser det seg at Ingar og Gamereactor har trykt hele hans kommentar uten mitt tilsvar. Det er begredelig journalistisk arbeid. I stedet plukker Ingar ut en setning av det jeg skrev som han kommenterer og bruker for å underbygge sin egen argumentasjon.

Dette er alt annet enn ryddig journalistikk. Her er derfor hele mitt tilsvar til Ingars kommentar, som han var for feig til å ta med på trykk:

«Jeg har full sympati med forholdene dere må jobbe under i Gamereactor, og min kritikk var ikke direkte rettet mot noen norske skribenter eller kvaliteten på arbeidet dere legger ned, men mot det internasjonale produktet Gamereactor. Jeg unner ingen å jobbe under de arbeidsforholdene eller den ledelsen som var i Gamereactor da jeg jobbet der. Av over tyve medier jeg har jobbet i er Gamereactor definitivt på bunnen når det gjelder profesjonalitet. Mine år som redaktør var preget av konstante konflikter og kamper for å få laget et produkt jeg kunne være stolt av, sensur fra ledelsen, redaksjonelle overstyringer basert på kommersielle hensyn, oppfordringer om å utnytte gratis arbeidskraft og et fast ritual hver tredje måned med å levere oppsigelse når den danske ledelsen nok en gang prøvde å overstyre redaktøren. Jeg håper det er mer ryddige forhold nå, at skribenter får betalt for å jobbe og ikke blir utnyttet, at arbeidsmiljøloven følges og at dere ikke jobber mer enn dere skal i løpet av en uke, at redaktører som er pålagt å jobbe hjemmefra får kompensasjon for å bruke sin private bolig som Gamereactor-kontor og at dere har full redaksjonell frihet til å definere hvilke saker dere vil lage, hvor mange, hvor ofte og hva fokuset på forsiden skal være.»

PS, bildet øverst er fra mitt første redaksjonsmøte i Gamereactors norske kontor i februar 2008, rett etter jeg ble ansatt som redaktør for Gamereactor. Siden da har Magnus Tellefsen, Kristian Nymoen og Suzanne Berget hatt redaktørstolen. I dag er Silje Marie Ruud Slette redaktør for Gamereactor i Norge.

Ny sesong av Bosch

Jeg har sett halve sesong seks av Bosch, og så langt er jeg kjempefornøyd. Politietterforsker Harry Bosch og hans partner Jerry Edgar fulgte jeg først i bokform, og så i serieform.

For meg ble Bosch-bøkene til Michael Connelly en årlig opplading til E3-turene til Los Angeles. Handlingen i Bosch foregår i Los Angeles, og bøkene formidler steder og stemninger fra byen på en fortreffelig måte. Hver gang jeg leser en Bosch-bok føler jeg at jeg er tilbake i byen.

Så også med serien. Titus Welliver spiller Bosch med den stoiske roen, fokuset og intensiteten som Bosch har i bøkene. Jeg digger Harry Bosch fordi han er målrettet og fokusert og vier seg selv fullt og helt til sakene han skal løse.

Den nyeste sesongen fletter som vanlig sammen flere historier og tråder på en elegant måte. Og så langt har Bosch vært på tre barer eller restauranter som jeg selv har spist eller drukket på i Los Angeles. Det er ekstra kos!

Bosch vises på HBO Nordic.

Nye tøfler

De siste årene har jeg begynt med tøfler innendørs. Jeg går alltid barbeint og med tøfler når jeg er hjemme. Min kone ga meg tøfler til jul for fem år siden, og de har jeg brukt stort sett hver dag siden da. Det siste halve året har de strengt tatt vært utslitte, både i såle og for. Og ikke minst har fem år med fotsvette skapt en lukt som har satt seg i det lille foret som er igjen.

Så denne uken byttet jeg de ut med et par Shepherd Hugo Antique-tøfler bestilt fra footway.no. Svenskproduserte tøfler av god kvalitet. Utrolig behagelig å ha på seg etter å ha gått med et par totalt nedslitte tøfler i hele år.

Rotet det til i Animal Crossing

Animal Crossing har en bedagelig start. Du må samle ingredienser og nå ulike mål for å få butikk og besøk og annet til byen din. Det tar mange dager med småspilling før du kommer til det stadiet at butikken er på plass og Tom Nook utvider teltet sitt til et rådhus på et torg. Og her trodde jeg introduksjonen var over og at jeg var fri til å definere veien videre selv.

Etter to ukers sulling fant jeg ut at det ikke stemte. Jeg hørte om andre spillere som hadde konserter med sjarmtrollet K.K. på Øya si, og ble selvsagt nysgjerrig på hvordan man skulle få til det. Så jeg googlet og fant ut at Tom Nook slett ikke var ferdig med å gi meg oppgaver. Fordi jeg aldri gikk til ham og valgte «What should I do?» har øya mi vært mer eller mindre på stedet hvil de siste to ukene.

Som er helt greit. Det er min øy og min opplevelse, og nå er vi i gang med ytterligere ekspansjon. Campingområdet er bygget, så nå kan besøkende bare strømme på.

Piller og nesespray

Våren har kommet for alvor i Oslo, og i dag er det nærmere tyve grader. Det betyr ny bjørkepollenrekord i år, som igjen betyr dårligere nattesøvn, tette luftveier og andre plager.

Jeg har hatt pollenallergi så lenge jeg kan huske. I barndommen måtte jeg ta øyedråper etter å ha vært ute og lekt på gressplenen. Har knasket piller og tatt nesespray hvert sommerhalvår siden jeg var fem år gammel. Jeg er allergisk mot bjørk og gress. Hund, katt, hest, kanin. Og en dose kryssallergier på toppen av det igjen ovenfor skalldyr, frukt og nøtter.

«Fordelen» med å ha disse allergiene var at min mor aldri maste på meg om at jeg måtte gå ut og leke på solfylte sommerdager i Harstad. Jeg kunne sitte inne med min Commodore 64 med god samvittighet. Det gjør jeg i voksen alder og. Ikke med en Commodore 64 da, men foran en skjerm. Mens sola skinner. Null stress.