Jon Cato Lorentzen, Forfatter hos LOLbua

Netflix fucker opp

Jeg elsker spionserien The Americans om en amerikansk familie der de to foreldrene er KGB-agenter som spionerer i USA. Den foregår på 80-tallet med den kalde krigen som bakteppe, og har action, drama og enorme doser spenning på lager.

Så da min mor endelig skaffet seg Netflix nylig, sendte jeg henne en liste over anbefalte serier å se på, der jeg hadde The Americans på topp. Dessverre gikk det ikke an å følge den anbefalingen, for selv om du finner The Americans på Netflix, så har de kun sesong 5 der!

Her har noen rotet det til. Hva i alle dager er poenget med å bare tilby en enkelt sesong av en serie som forteller en sammenhengende historie? Jeg skjønner at det handler om rettigheter og at man kanskje har solgt ulike rettigheter til ulike tjenesteleverandører, men det er likevel noen som har fucka dette opp for oss som bruker disse tjenestene. Jeg forventer liksom at jeg skal kunne se Star Trek Next Generation Sesong 1-7 når Netflix tilbyr Star Trek Next Generation som en del av tilbudet sitt, jeg hadde blitt veldig skuffet hvis det viste seg at Netflix kun hadde sesong 5 av The Next Generation.

Hva situasjonen er for The Americans aner jeg ikke. Kanskje har Amazon Prime sikret seg Sesong 4, mens HBO har sesong 3? Også sitter TV2 Sumo med sesong 1 og 2? Jeg håper det sitter en eller annen rettighetshaver oppi dette som er fornøyd med alle pengene hen har tjent på å splitte dette opp slik, for det er i hvert fall ikke vi seere som tjener på at en god serie blir dissekert på denne måten.

Savner Halsnøy

De tretten siste påskeferiene har jeg tilbragt på Halsnøy sammen med min svigerfamilie. Vi bor i et ombygd naust. Det er trangt og slitt, men svært idyllisk. Å være i Oslo blir ikke det samme.

Jeg savner fisketurer og lange leseøkter i solveggen. Turer til Klosteret, Klokkesteinen og utkikkstårnet. Morgenbading, brettspill, påskequiz på lokalpuben og Wittenberger-loff fra Peder Baker. Fotballkamper i ballbingen ved skolen, soft-is på bensinstasjonen og handleturer i Sundnes. Det er rart hvor mange tradisjoner man har laget opp gjennom årene.

Påskeferien tilbringes i Oslo, men vi satser på å få komme tilbake til Halsnøy i en ekstra lang sommerferie i stedet.

Årets påskekrim

Bilbo Baggins spiller hovedrollen i årets påskekrim på NRK. Eller Tim fra The Office, som er der jeg så Martin Freeman først. I NRKs påskekrim «Tilståelsen» spiller han politietterforskeren Stephen Fulcher som leter etter en ung dame som har forsvunnet.

Jeg så de to første episodene i går, og det ga mersmak. Jeg liker krimserier som ikke handler om alle lastene og problemene etterforskerne har, men der etterforskerne er ordentlige folk som rakrygget går rett på sak. Og Fulcher virker å være en sånn type.

Serien er basert på en sann historie og fremstår riktig blek og britisk, med et bredt persongalleri og en litt presset stemning. Skal definitivt se resten.

Treningsregimet er i gang

Mandag startet jeg NTNU sitt syv-ukers treningsprogram. Ulike treningsøkter tre dager i uka som gradvis eskalerer for å få meg i form. Jeg har prøvd det før og likte det godt, så nå skal korona-kroppen til pers.

Første økt så veldig enkel ut på papiret. Gå i ti minutter for å bli varm, så løpe med høy puls i fire minutter – helst i oppoverbakke, og så gå i fem minutter for å gå seg ned igjen.

Det var et helvete. Etter to minutter holdt lungene på å eksplodere. Jeg presset meg videre ett minutt til, men en liten knaus holdt på å ta knekken på meg, så jeg endte opp med å gå i tyve sekunder, før jeg så løp de siste tretti sekundene. Svett og fullstendig uten pust vaklet jeg hjemover som en slags zombie i treningstøy. Formen er sannelig på bunn.

Etter dusj følte jeg meg bra. Jeg er i gang. Så glad var jeg for å være i gang med treningen at det ble en belønning på McDrive på kvelden. Jeg har jo tross alt trent, da kan man spise Big Mac med god samvittighet!

Hekta

Herregud. Bildet over er tatt klokken tre om natten. TRE OM NATTEN! Så sent har jeg ikke vært oppe på grunn av et dataspill på tyve år!

Spillet er selvsagt Call of Duty: Warzone. Det har blitt mitt isolasjonsspill. Mitt fristed i kaoset som herjer i verden nå. Etter å ha spilt med Mats i går kveld spilte jeg en del solo i spillets vanlige multiplayer for å levle opp ulike våpen så jeg skulle få de riktige siktene, magasinene og modifikasjonene til min «loadout» i Warzone. Jeg ble sittende til klokka tre om natten.

Nå gleder jeg meg til å teste ut mine nye loadouts i kveld. Forhåpentligvis blir jeg enda mer effektiv på slagmarken, og ikke lenger han som er med på kjøtt og blod mens Mats og de proffe vennene hans drar lasset i Verdansk.

Full krise

Jeg har vært hjemme med ungene i en måned nå, og jeg tør ikke tenke på hvordan dette hadde gått om ikke ungene hadde hatt hver sin iPad. Du kan formane om skjermtid og usunne vaner alt du vil, men om jeg skal klare å jobbe, få gjort husarbeid og få unna all hverdagslogistikk så er en iPad til ungene gull å ha for å frigjøre litt egentid. Spesielt nå som de ikke kan gå ut og leke med andre og skal holde seg mest mulig innendør.

Derfor ble det meget dramatisk i helga da iPad Mini-en til Trym på 11 gikk i gulvet og ble knust. Plutselig var ikke YouTube, Netflix og Bloons tilgjengelig på hans egen privat skjerm.

Heldigvis hadde han bursdag nylig. Med sparepenger, bursdagspenger og litt hjelp fra mor og far har han nok penger til å kjøpe seg en ny. Det skal han få lov til.