Lars og meg tok en pause fra Spillrevyen i påsken, men nå er vi tilbake med en splitter ny episode. I episode 17 får vi høre fra Rune Fjeld Olsen i Level Up – de har nylig mottatt Fritt Ord-støtte og partnerstatus på Twitch.
Vi snakker også om Nordic Game Awards der mange norske spill er nominert til priser, alles favorittspill Animal Crossing som har trøbbel med kinesiske myndigheter, medietilsynet sin nye rapport om spillvaner og en norsk spillutvikler som har fått millionstøtte fra utenlandsk utgiver.
PS, illustrasjonsbildet er en ung Rune Fjeld Olsen og en ung Lars Richard Olsen. I Barcelona på X06, Microsofts årlige Xbox-event.
Enkelte tidligere spillanmeldere og spilljournalister får abstinenser når de ikke lenger får tilsendt disker og koder til alt som kommer av spill en uke før spillene lanseres. Jeg har det heldigvis ikke slikt lenger, jeg har nok spill å spille og jeg klarer fint å kjøpe spillene etter de er lansert.
Debatt
I tillegg er det moro å følge debatten rundt spillene før de lanseres. Tidligere har jeg vært på grensen til inhabil, jeg har spilt «fasiten» mens engasjerte gamere har debattert om spillet blir bra i kommentarfelt og forum. Nå sitter jeg på utsiden sammen med gamerne og koser meg med debatten om spill som straks skal lanseres, som alle spekulasjonene rundt The Last Guardian som preger alle spillsider denne uka.
Fun fact: I løpet av utviklingstiden til The Last Guardian har Ubisoft lansert tyve(!) spill i Assassin’s Creed-serien!
Det er noe kjedelig med kritikerroste spill. De som blir hyllet av et enstemmig kritikerkorps og av samtlige spillere som klassikere. Vi snakker om spill som Uncharted 4, et spill «alle» er enig om er kjempebra. Det perfekte er kjedelig, friksjonsfritt og trygt. Det perfekte mangler ofte særpreg og identitet.
Det er moro å se hva de ulike kritikerne fokuserer på. Noen kritiserer spillets tekniske problemer – lav billedoppdatering og andre grafiske problemer. Andre klager over at det er vanskelig å få den digre pelsdotten i spillet til å gjøre hva man ønsker. Noen mener kontrollen er dårlig, mens andre mener hele spillet er utdatert. Spillkritikk fra hjernen, kald og analytisk.
Andre, derimot, skriver fra hjertet. Rene kjærlighetsbrev til spillets handling, figurer og spillverden. De ser forbi skavankene og feilene og inn i spillets sjel, som de mener er umåtelig vakker og verdifull. Kanskje er de blendet av kjærligheten?
The Last Guardian er kanskje som et dikt? Poetisk og nydelig for dem som tolker ordene og skaper bilder av lyrikken, platt og kjedelig for dem som analyserer setningstruktur og grammatikk?
Når kritikerne ikke klarer å enes om en dom gjør det meg sulten på å spille spillet selv for å komme til min egen konklusjon. Det gjør meg nysgjerrig på hva jeg selv kommer til å vektlegge under opplevelsen. Kommer jeg til å se lyset til Jarle og Rune, eller kommer jeg til å spise mørket som Jim Sterling? Til helga får jeg svaret.
Frem til da skal jeg fortsette å utfordre dere i Level Ups julekalender. Her er dagens luke:
