Helgen ble tilbrakt på fjellhytta vår. Tre timers kjøretur fra Oslo, cirka 1000 meter over havet. Frisk luft, strålende sol og krystallklar sikt gjorde sitt til at turen ble fantastisk. Jeg trakk barn i pulk opp fjellsider, badet i stamp under stjerneklar himmel og måket snø. Masse snø.
Fra jeg var tolv år gammel måket jeg snø flere ganger i uka hele vinteren gjennom. Min bestefar betalte meg for å møke oppkjørselen hans og han var svært opptatt av at det skulle måkes kjapt hver gang det kom snø. Og det gjorde det ofte i mine barndoms vintre i Harstad. En mørk vinterettermiddag fant du meg som regel på rommet mitt foran Commodore 64-en. Om jeg så snø som dalte ned utenfor vinduet visste jeg at innen en time ville telefonen ute i gangen kime med min bestefar som lurte på om jeg kunne komme bort og måke.
Jeg lærte å måke med spade og snøskuffe, noen snøfreser hadde vi ikke. På de verste snøperiodene sparket jeg avgårde til min bestefar hver eneste dag gjennom flere uker for å måke oppkjørselen hans. Jeg ble etter hvert glad i å måke. En god måkeøkt kjenner man godt i kroppen, det føles bra for rygg og bein og armer.
Derfor har jeg gjort krav på all snømåking på hytta vår. Jeg skuffler bort hundrevis av kilo med snø fra verandaen. Nyter å lage digre snøfonner fulle av tettpakket snø. Kler meg ned til genser og svetter med snøskuffen foran meg.
I år tok jeg til og med verandaen til naboen i samme slengen. Slik ser hytta vår ut fra naboens veranda.
For LOLbua har 2015 vært et av de mest fornøyelige spillårene på lenge. Her er mine fire favoritter – og enda flere grunner til hvorfor du bør spille dem.
De siste to ukene har jeg diskutert meg fram til en liste over årets beste spill sammen med LOLkolleger Lars Richard Olsen og Magnus Tellefsen. Finn vår gjennomgang av dette på lyd og (eller) video herog her. Vi ønsket ikke bruke tid på en endeløs rekke kategorier som bilspill, sportsspill, indiespill, barnespill, strategispill, horrorspill, eventyrspill, mobilspill og så videre. I stedet kom vi fram til tre gode kategorier for å finne våre favoritter, og én kategori vi etter hvert skjønte at vi egentlig ikke trengte – årets beste spill.
De tre kategoriene som skapte gode diskusjoner var årets storspill, årets småspill og årets kompisspill. Her er listen over mine vinnere:
Årets kompisspill
Biler som slåss har alltid vært gøy, enten det har handlet om brettspillet Car Wars eller Playstation-spillet Twisted Metal. Men biler som spiller fotball er enda mer moro. Rocket League slo aldri helt an i sin første inkarnasjon på Playstation 3 under navnet Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars, men Playstation 4- og Steam-utgaven har blitt en megasuksess for det lille spillstudioet.
Rocket League er et fotballspill for folk som hater fotball og et bilspill for folk som hater bilspill. Og fantastisk morsomt. Spesielt med venner. Min eldste sønn spiller det. Resten av Krillbite spiller det. Alle spiller det. Fordi det er moro. Spill det du og.
Årets småspill
Et FMV-basert iPad-spill der man skal løse en mordgåte? I utgangspunktet var jeg litt skeptisk men så hørte jeg at spillmusikkgeniet Tim Follin stod bak spillet og da ble jeg straks mer interessert. Etter at jeg så prøvde det og umiddelbart ble møtt med småcheesy skuespill ala Tex Murphy og en stemning som umiddelbart transporterte meg til sene 90-tallskvelder i kjellerstua til Lars der vi spilte gjennom The Beast Within var jeg solgt.
Contradiction er et smart lite iPad-spill der du via forhør og typisk eventyrspillutforsking skal løse en mordgåte i en engelsk småby. Det har en del merkelige premisser, skuespillet er B-aktig, men alt dette gir spillet sjarm og glimt i øyet.
Årets storspill
Innerst inne vet du at den største spillgleden kommer ikke av å se en ferdigscripta historie som utspiller seg i mellomsekvenser eller av fantastisk grafikk. Ekte spillglede kommer når man mestrer noe. Kanskje er det derfor vi husker barndommens dataspill så godt, fordi de var vanskelige og utfordrende og det å vinne over dem var en genuin prestasjon. Og det er derfor jeg elsker Bloodborne.
Jeg elsker Souls-spillene generelt. Jeg elsker hvordan de gjør seg selv litt uoppnåelige og elitistiske og at jeg må jobbe hardt for å vinne innpass og aksept i dem. Jeg elsker hvordan de ikke forklarer alt som skjer men lar det være opp til meg og knytte mine personlige bånd til spillverdenen og tolke den på mitt vis. Og jeg elsker hvordan de skaper en perfekt forbindelse mellom mine fingerbevegelser og spillfigurens handlinger som få andre actionspill klarer å matche.
Bloodborne slår alt i år. Lett.
Årets beste spill
Med mindre du heter Lars sier det seg selv at vinneren i denne kategorien må være en av de som har vunnet fra før. Så dobbelt hurra for Bloodborne i 2015. Nå enda bedre takket være DLC!
Få også med deg kåringen av våre favorittspill i 2015 som vi gjennomførte i to podcaster. Der får du også høre innspillene vi fikk fra dere – samt høre mer om tankene fra mine medpodcastverter, Magnus Tellefsen og Jon Cato Lorentzen.
I luke 9 av LOLbuas julekalender byr vi på et dybdeintervju av Jon Cato Lorentzen, fersk sjef for spillstudioet Krillbite som gir ut spillet Among the Sleep til PS4 denne uken. Vi lar han først si noen ord om hvordan det er å jobbe som som sjef for selskapet:
Da jeg begynte som daglig leder i Krillbite i juni 2015 seilte jeg inn i ukjent farvann. Nå som julen er rett rundt hjørnet har jeg vært i Krillbite i snart seks måneder og jeg har opplevd utrolig mye spennende i løpet av dette halve året.
I dag er en spesiell dag, for noe av det første vi gjorde etter jeg begynte i Krillbite var å sette en dato for konsollanseringen av Among the Sleep: 10. desember. I går ble spillet sluppet på Playstation 4 i USA og i dag dukket det opp i den europeiske butikken. Xbox One-versjonen kommer tidlig neste år.
Det føles litt som en eksamen som er overstått. Det har vært ekstremt lærerikt å jobbe så tett med Sony frem mot lansering og få innblikk i hva som skjer i kulissene. Å lansere et spill på konsoll er langt mer omfattende og krevende enn jeg kunne forestille meg da jeg «bare» var spillskribent.
Selv om jeg ikke har vært med å lage spillet føles denne utgivelsen som en personlig seier for meg. Vi klarte å oppnå det vi prøvde på. Det har vært mye mailing, QA-testing, planlegging og dialog for å komme så langt og jeg er utrolig glad for at vi har klart det. Derfor ville jeg gjerne dele gleden med LOLbuas lesere og lyttere bak dagens luke. Ikke minst vil jeg fortelle at Krillbite klokken 21 i kveld via Playstation streamer en time fra spillet på denne Twitch-kanalen. Følg med hvis du vil møte folka bak spillet.
Til sist ville gjerne Lars intervjue meg om hvordan det er å jobbe med spillutvikling. Her følger intervjuet:
Lars: Hvordan er det å jobbe med å lage spill?
Jon Cato: Veldig morsomt og veldig utfordrende. Nå har jeg mer en administrativ rolle i selskapet da. De andre jeg jobber med er utrolig kreative og dyktige, det er en fantastisk inspirerende gjeng å jobbe med.
Lars: Har du noen gratis spill jeg kan få?
Jon Cato: Ja, du kan få en kode til Among the Sleep i hvert fall.
Lars: Det har jeg jo spilt allerede. Ingen andre?
Jon Cato: Hm. Soundtracket til spillet?
Lars: Nei, CD-spilleren i bilen virker ikke så det gidder jeg ikke. Dere må jo ha masse spill liggende, noe må jeg vel kunne få?
Jon Cato: Eh… en Among the Sleep T-skjorte?
Lars: DET er kult! Det tar jeg gjerne. Størrelse large!
Jon Cato: Ok, jeg skal få sendt til deg.
Lars: Hva gjør du egentlig i stillingen din?
Jon Cato: Som daglig leder tar jeg meg av regnskap, skriver søknader til ulike støtteordninger, jeg styrer de ulike prosjektene vi jobber med, pleier forhold til samarbeidspartnere og sørger for at alle rammer er på plass og at de ansatte trives.
Lars: Det høres fett ut. Da får du vel masse gaver og sånt?
Jon Cato: Nei, det er ikke akkurat noe Hollywood-liv. Men vi får jo tilgang til ny og eksperimentell maskinvare som HTC Vive og Playstation VR.
Lars: Jeg driter i VR, får du ikke noe annet fett? Folk må jo sende smøregaver til dere hele tiden?
Jon Cato: Hm, egentlig ikke. Vi fikk noe fransk luksussjokolade her om dagen fra en av våre partnere.
Lars: Å, wow! Kult! Jeg elsker sjokolade.
Jon Cato: Ja, de var skikkelig gode.
Lars: Mmmm, sjokolade.
Jon Cato: Hehe, ja.
Lars: …..
Jon Cato: ….
Lars: …..
Jon Cato: Eh. Var det hele intervjuet?
Lars: …..
Jon Cato: Hadde du ikke flere spørsmål?
Lars: …..
Jon Cato: Vil du at jeg skal sende deg noen av de sjokoladene sammen med T-skjorta?
Lars: JA!
Jon Cato: Eh, ok.
Lars: Takk for intervjuet! Lykke til med lanseringen av det derre babyspillet!
Velkommen til luke 5 av LOLbuas julekalender. I dag snakker Jon Cato om årets heteste dopmix, antidepressive midler og Star Wars.
Jeg har aldri prøvd antidepressive medisiner. Jeg har hørt folk beskrive det for meg, hvordan pillene på en måte fjerner daler – men også topper – i følelseslivet.
Omtrent som Star Wars: Battlefront, med andre ord.
Har det noen gang vært så kjedelig å skyte andre i et skytespill? Eller så lite frustrerende å bli drept av andre? Spillet klarer ikke å vekke noen følelser i meg. Jeg løper rundt på Hoth og skyter opprørere og det føles helt greit. Så blir jeg skutt og det føles også helt greit.
Star Wars: Battlefront er lettbeint og konsekvensfritt. Å spille bra eller havne på toppen av poenglista etter en runde føles ikke som en god prestasjon. Å havne nederst føles ikke som et nederlag. Det er hipp som happ for meg, spiller ingen rolle.
Så jeg gjesper og tar en kamp til. Av og til er det fint å skyte uten nerven og prestasjonspresset til mer etablerte skytespill. Jeg blir aldri forbanna som jeg blir i Crucible i Destiny når jeg driter meg ut og roter til en runde. Jeg blir heller aldri stolt og glad som jeg gjør etter en spesielt bra runde i Destiny.
Med Star Wars: Battlefront så bare spiller jeg. Jeg spiller uten sorg, ekstase, bitterhet, sinne eller glede. Star Wars: Battlefront er spillenes antidepressiva.
PS. Hvis noen som leser dette faktisk har prøvd disse medisinene Jon Cato synser om, så school han gjerne i kommentarfeltet om hvordan det egentlig er å bruke dem.
Vi anbefaler deg å abonnere på podcasten vår for mer moro, noe du kan gjøre via ditt favorittpodcastprogram. Her finner du oss på iTunes. Der håper vi også at du kan gi oss noen stjerner og en liten anmeldelse. Følg oss på Facebook og Twitter.
Velkommen til luke 2 av vår julekalender. Dette er en katta i sekken-julekalender der det kan befinne seg både gull og bullshit. I dag er det en godbit der Jon Cato ser på japanske godbiter spill du mest sannsynlig aldri har hørt om.
Retrospill har blitt big business, noe Retrospillmessa i Sandefjord tidligere i høst var et levende bevis på. Det å samle på gamle spill, bevare spillkultur og ta hobbyen sin tilbake til røttene og barndommen er verdifullt for mange spillinteresserte. Men hva med å reise tilbake i tid til en barndom du aldri hadde? Til spill du aldri opplevde?
I boka The Untold History of Japanese Game Developers lar forfatteren John Szczepaniak oss besøke en side av den japanske spillbransjen få av oss her i vesten kjenner. De fleste av oss kjenner Famicom (NES), mange av oss er fortrolige med Segas Master System og Megadrive, og de mest interesserte av oss har også spilt oss opp på PC Engine, Neo Geo og andre japanske spillmaskiner. Det vi derimot ikke har spilt er de japanske dataspillene – japanske spill laget for japanske datamaskiner på 80- og 90-tallet.
Japan hadde – akkurat som oss i Europa – en vital, levende og svært viktig spillbransje med fundament i hjemmedatamaskiner på 80-tallet. Ungdommer og unge voksne lærte seg å programmere og lagde spill på egen hånd som ble gitt ut av japanske spillselskaper. I Europa oppfostret vi en generasjon av programmerere som lagde spill til Commodore 64, ZX Spectrum og etter hvert Amiga. I Japan lekte de med datamaskiner som PC-88 og MSX.
Boka til Szczepaniak er et uhyre interessant dypdykk i denne – for oss – ukjente siden av japansk spillhistorie. Szczepaniak intervjuer en hel haug med mindre kjente og regelrett ukjente navn som alle jobbet med japanske spill på 80- og 90-tallet. For de av oss som har lest oss mette på intervjuer med Kojima, Miyamoto og de få japanske utviklerne med en vestlig profil er dette spennende bekjentskaper. Ikke minst byr boka på informasjon om mange interessante japanske spilltitler man aldri har hørt om.
Vi avslutter luke 2 med noen glimt fra noen gamle og utrolig lekre japanske spill du garantert aldri har spilt, stjålet fra denne tråden på rpgcodex.net:
Det var alt for i dag. Kom tilbake i morgen og se hva som dukker opp. Husk å følge oss på Twitterog Facebook. Gi oss gjerne en tilbakemelding der eller i kommentarfeltet under. Det setter vi pris på. Vi er også en ukentlig podcast om spill, og i den sammenheng anbefaler vi at du abonnerer på oss via ditt favorittpodcast-program. Gi oss også en stjerne eller fem på den (tror vi) viktige rankingen til iTunes.
I ville febertokter bestemte Lars seg for at reising skulle være tema for ukas LOLbua. Jon Cato tok utfordringen og prøvde seg på en Drunk Travel Story (TM) fra Newark-flyplassen i USA som kun endte opp som en ekkel fortelling fra et offentlig toalett. Vi beklager på forhånd. I tillegg blir det prat om wrestling, støtteordninger for dataspill, Lars prøver å tilpasse Donald Trumps USA-planer til Norge og vi avslutter med en tyve minutter lang krangel om hvorvidt Hearthstone egner seg som ukas utfordringsspill. IKKE VÅR BESTE EPISODE, med andre ord, men til gjengjeld er INGEN ANDRE PODCASTER så ærlige om sin egen utilstrekkelighet.
All musikk i ukas episode er fra den strålende EP-en Ridge Racer Forever fra RoBKTA – kjøp den her!
Tabellen etter første runde av høstens store spillutfordring:
1. Lars 1 – 0 – 0 – 3
2. Magnus 0 – 0 – 1 – 0
3. Jon Cato 0 – 0 – 1 – 0
Neste ukes utfordring er i Hearthstone. Vinneren er den som har best resultat etter tre Arena-kamper. Vil du være med å konkurrere mot oss er du hjertelig velkommen, send oss din score eller skjermbilde.
